Dugnadsbygda klar for nok en Olsokfeiring

Tolga. Hva forbinder DU med denne bygda?

Noen vil si landbruk, en grønn kommune, «Tolga dyrker måltidet», nye hoppbakker, ski og ikke minst – dugnadsånden og Olsok i Tolga. Det store sommereventyret i bygda nærmer seg. I hver ei grend og bygd mobiliseres det for sommerfesten som så ettertrykkelig har bidratt til å sette bygda på kulturkartet.

Tolgingene har nærmest svart belte i dugnadsinnsats. Det er nærmest et eget gen å regne.  Vi nevner i fleng; Skytterhus og idrettshus er bygd opp et par ganger etter brann, drift og vedlikehold av Dølmotunet, hoppanlegget i Hamran, og igjen; olsokfeiringa som tolgingene faktisk gjennom flerfoldige generasjoner er kjent for. I år ser vi det igjen, ungdommen tar tak og driver videre når de eldre takker av.   

Mange tror at Olsok i Tolga startet opp som et arrangement midt på 80-tallet med Egebergs minnemarsj og Kristen Kvello som speaker. Grendestafett hvor innbyggere i «glesbygder» som Øversjødalen og Eid toppet lagene og stilte med 110 prosent deltagelse og «kuta føten tå seg». 

Gamle og nye olsoktradisjoner på Tolga

Ja, det stemmer delvis. Den moderne feiringa av Olsok i Tolga startet slik. Men den har sterkere røtter enn som så. Her er en kort historikk:

Olsokfeiringa på Tolga ble holdt årviss fra 1912 til 1934. Men historien sier at olsokstevnene egentlig startet med Bjørnstjerne Bjørnson tale fra lemkloppa på Sætersgård. 31. august 1890. Senere bare kalt Bjørnsonstrappa. Alle historier om olsokstevnet på Tolga fremhever forfatter Ivar Sæter som initiativtager og primus motor. Men ofte viser det seg at bak enhver suksessfull herremann står det alltid en kvinne. Så var det også her. Det viser seg at det var Olava, Ivar Sæters kone, som hadde ideen til å videreføre dette stevnet som en årviss olsokfeiring. Hun ble også den store administratoren av stevnene som ble kringkastet i flere land.  Det siste stevne på Sætersgård ble holdt i 1944, og da med Erling Bjørnson, Bjørnstjerne Bjørnsons sønn, som hovedtaler. Ringen var sluttet.

Det som kjennetegner olsokfeiringa på Tolga i nyere tid er den genuine mobiliseringen og engasjementet hvor alle bidrar til å løfte i flokk.

Aktiv museumsgård og bygdas møteplass

Få har vel lagt ned mere dugnadstimer enn Bygdekvinnelaget. (Se artikkel i Olsokavisa i 215)

Bondekvinnelaget som det den gang het, ble en uvurderlig samarbeidspartner for «Dølmotunets venner», både i drift og arrangementsutvikling. En av idemakerne og drivkreftene bak var også en sterk og kreativ kvinne, Nora Storbekken. Sammen med Nora sto et aktivt og engasjert Bygdekvinnelag. 

Titusenvis av timer med vasking, baking og servering på Dølmotunet har bygdekvinnelaget stått for siden tunet ble åpnet som museumsgård. Bakstdager, håndverksdager, markedsdager, opptog med både gamle biler, sykler og barnevogner. Utstillinger i vevstua med alt fra gamle brudekjoler, og skoleutstyr til mamelukker og g-streng. Bygdekvinnene har hatt et ord med i laget på det meste. På den populære og etter hvert tradisjonelle «Vinndagen» ble alt gjort etter gammel tradisjon. Her hadde de driftige damene ansvaret for matservering både til vinnfolk og gjester, både frokost, duggurd og non. På menyen sto både mussmørsuppe og annen skikkelig tradisjonskost.

Bygdekvinnelaget har her, som i resten av landet, vært sterke formidlere av kunnskapsbåren tradisjon, både overfor yngre generasjoner men ikke minst overfor våre nye landsmenn. Matlaging og håndverksteknikker, blant mye annet, læres bort i ulike sosiale settinger som skaper identitet, tilhørighet og viktige, sosiale møteplasser i bygda. Takk til alle bygdekvinner som har stått på for det de har ment har vært viktig for kommunen vår.

Dølmotunet er selve hjertet i olsokfeiringa på Tolga. Få kan tenke seg en Tolga - sommer uten Dølmotunet i dag.

Tekst: Ingrid Eide